Jeg ødela enda en playstation kontroll idag... det er litt lenge siden sist (tror jeg, husker ikke helt), men det føltest godt. Jeg spillte ResidentEvil4 som jeg har gjennomført flere ganger før og kansje er det morsomeste spillet jeg har spillt, men døde flere ganger på den forbanna cut-scenen på første banen hvor de jævla bøndene kaster en stein i skallen på deg. Det var skamvarmt idag så hodet var allerede gjennomkokt så det skulle ikke så mye til for at jeg tiltet. Etter at jeg hadde slått kontrollen i bakken helt til jeg bare holdt ledningen igjen så tenkte jeg "hvorfor? hvorfor må jeg alltid ødelegge ting når det er min egen feil?" Men jeg visste svaret, som er at jeg føler meg alltid mye bedre etterpå. Så jeg satt meg i sofaen, tok en snus og lukket øynene, for å kjenne følelsen av ro skylle over meg. Etter det måtte jeg finne fram støvsugeren for det var deler av kontrollen over hele hybelen. Etter å ha funnet fram en ny kontroll i skapet for å fortsette der jeg slapp så tenkte jeg at det kansje var lurt å ta en liten pause fra Resident og kansje gjøre noe annet en liten stund, for det begynner å bli litt manko på kontroller. Det må sikkert være playstation kontroll nummer 15 jeg pulveriserer (hvis jeg teller med kontrollene fra Playstation1). Jeg kom over denne kjedelige bloggen jeg måtte lage for det skoleprosjektet jeg hadde på skolen ifjor om det forbanna flash spillet vi måtte lage, og kom på at jeg egentlig ikke har bruk for den mer og gjorde meg klar til å slette den. Det har aldri fristet meg å ha en "dagbok" på nett, for jeg har ikke så mye spennende og komme med. Men så tenkte jeg at hva om jeg skriver ned hver gang jeg ødelegger noe, for og holde ett slags regnskap. Kansje det vil være terapautisk for meg. Men da burde jeg kansje starte fra begynnelsen...
Jeg har alltid blitt lett irritert når jeg ikke får til ting, og spill er det veldig lett og flippe over. Spesielt når jeg må repetere ting mange ganger, som f.eks Tony Hawk spillene på Ps1. Jeg må sikkert ha ødelagt 4-5 kontroller bare på det spillet alene, eller Final Fantasy. Jeg husker jeg knuste FF7 spillet og den nye PsOne konsollen min med kontrollen en gang. Angrer litt nå.
Men alt startet med Nintendo...og Mario. Jeg tror ikke så mange Nintendo kontroller ble ødelagt for de er små og solide, og de små barnehendene mine kunne bare få ut så mye sinne. Men Nintendo konsollen min bærer ennå krigssår, hvor den værtfall har ett gapende hull i skallet sitt å vise frem (bildet viser ikke min nes btw, den har blitt behandlet av ett normalt barn:D
Jeg trodde jeg kom til å bli mer tålmodig i årenes løp, men det bare fortsatte. Commodore64 og Amiga maskinen min fikk gjennomgå min vrede og noen Sega maskiner og diverse andre elektroniske apparater. Som f.eks Pcen til moren min sin samboer, som jeg gikk løs på med flatt skrujern fordi CDrommen klemte fast den ene cden min. Visste ikke helt hvordan jeg skulle forklare hvorfor cdrommen hang ut av Pcen som opprevne innvoller. Jeg skallet til den gamle GameBoyen så hardt at blå gugge sprutet ut av skjermen (det fatter jeg faktisk ikke helt hvordan jeg fikk til, for den konsollen er svær og tung som en murstein). GameBoy Coloren min slo jeg ut vinduet med ett balltre og smadret en fjernkontroll fordi kanppene ikke virket (mulig det var batteriet). Faktisk så har jeg ødelagt to flash minne mp3 spillere fordi de ikke virket ("hold" knappen var inne). Ofte føler jeg at de elektroniske apparatene virker imot meg, akkurat som om de gjør det med vilje, og ofte tar jeg meg selv i å ønske når jeg er i min "hulk"-transe at de faktisk har følelser når jeg pulveriserer dem. Jeg fikk ikke egen Pc (mest fordi Pc-maskinene hater meg. Jeg ble til og med nektet adgang til venners pcer for de gikk ofte i blåskjerm uten noen naturlig grunn. Jeg følte meg nesten jinxet), før rundt 2003-04 (den gamle 3-86maskinen tells ikke). Det var en sliten laptop jeg kjøpte brukt av søskenbarnet mitt. Og det gikk ikke mer enn 3 dager før jeg slo skjermen rett av (eller, det vil heller si at jeg slo den flere ganger og så røsket den av
). Det startet med at en av knappene falt av, og jeg brukte sikkert 20 minutter og få den på (jeg var kansje litt brisen), og rett etter jeg fikk den på, falt kanppen under av. Etter å ha strevd med å få den på, datt alle knappene rundt av og da så jeg svart, bokstavlig talt. Det kom svart gugge over hele skjermen, etter at jeg slo den en gang:DJeg måtte kjøpe en svær crt skjerm for å bruke pcen og den ble en stygg liten stasjonær. Jeg kommer ikke på så mye mer destruktive handlinger jeg har hatt, utenom kansje at jeg slo istykker radioen på toalettet for jeg klarte ikke få vekk den jævla statisk snø lyden... og jo. For noen måneder siden så flippet jeg helt på den stasjonære pcen pga noe xtern hardisk drit, hvor jeg hadde jobbet 2 netter med å sortere og legge til bilder fra nettet og skulle overføre dem med minnepinne. Jeg snappet den ut, uten å ha trykket på safe-lagring og alt forsvant. Da gikk jeg i rampage-modus med tastaturet og slo den over hele pulten så monitoren og knappene fløy. Det var en god følelse. Når jeg tenker meg om,
så har den stakkars pcen min måtte tåle mye juling de 5 årene jeg har hatt den. Husker hvor fornøyd jeg var når søskenbarnet mitt (bildet) satt opp pcen min når den var helt blank og ny. Og nå står den nedstøvet og trist på rommet, uten kabinett dør og er mer bulketet og skrapt opp enn den gamle mercedesen (85modell) til faren min:p En gang den begynte og skape seg, slo seg av og på ol. så sparket jeg den lille bordviften så hardt inn i det åpne kabinnetet at jeg knakk grafikk kortet og vifta i strømmen kokte seg ihjel. Men det er lenge siden nå. Jeg har kjøpt nytt grafikkort og strøm adaptor og vi har tilgitt
hverandre. Så mesteparten av tiden har den vært veldig snill med meg, og jeg har i gjengjeld vært litt mer tålmodig med den. Vi fikk utdelt en laptop av skolen ifjor og jeg tror jeg aldri har truffet en pc mer verdig knus. Det er ett under at jeg ikke har knust driten over kneet mitt enda for en verre drittsekk av en pc har jeg aldri sett. Fy Faen. + driten har vista. En dag...
Det merkelige er at jeg egentlig er tålmodig ellers i hverdagen og tåler ganske mye stress fra folk, før jeg begynner å irritere meg. Kansje den eneste jeg ikke hadde noe tålmodighet mot var lillesøsteren min. Men det er ganske naturlig. Vel, jeg tror jeg har fått utløp for all aggresjonen min nå, og kan spille videre med ResidenEvil4:D
(Slo veggen etter å ha spillt ResidentEvil4 for noen år siden, jeg hadde ikke plaster så jeg måtte improvisere:P
(jeg hater å sette opp IKEA møbler
